En høyere makt

Da er operasjonen vel overstått for denne gang og jeg var egentlig verken stolt eller skuffet over meg selv før min kirurg i dag nevnte at hun syns jeg var utrolig "fattet" og uforventet rolig under operasjonen til tross for å ha vært såpass stresset på forhånd. Så nå er jeg egentlig ganske stolt og en smule lettet. Ser ut som alt har gått bra, så da gjelder det å unngå netthinneløsning og infeksjon fremover. Eller egentlig er det ikke så mye man kan gjøre for å unngå dette, men det er lov å håpe at jeg ikke er en av de få som opplever disse komplikasjonene i ettertid denne gangen. Det er desverre slik at hver gang jeg føler jeg på en måte har hatt nok, så skal man ikke vente lange stunden før noe nytt dukker opp.

Dessverre.

Jeg er mest av alt overrasket over en ny side ved meg selv i disse tider, i og med at jeg ikke er den mest religiøse i mengden har jeg på en måte ikke følt for å verken be eller foreta godgjørende kirkevisitter for å endre verst tenkelige utvei. Missforstå meg rett, jeg takker gledelig og takknemmelig for alle som har sagt de ber for meg, men selv har jeg aldri trodd på noe spesifikt. At en eller annen høyere makt kan ha innvirkning på det jeg til nå har sett på som tilfeldigheter eller rett og slett en ukontrollerbar skjebne er ikke lenger helt utenkelig. Dette kan rent rasjonelt sett være et slags trøstende overlevelsesinstinkt, men jeg tar meg selv i å gjøre ting jeg ikke gjorde før, tenke over ting som ikke streifet hodet en gang tidligere og revurderer daglige tanker, vurderinger og prioriteringer.

På mange måter blir man et nytt menneske som man ikke kjenner selv en gang. Det høres mer eller mindre latterlig ut når jeg forsøker å fortelle om det, for jeg kan like poster på facebook for "karmas skyld" fordi jeg føler det er riktig å like ting med skadede dyr, tapre barn og soldater som har ofret ting i krig. Det kan være hva som helst, men i ren desperasjon har jeg følt at jeg BURDE like dem bare for å håpe at en eller annen høyere makt får det med seg og velger å gi meg godvilje fremover. Jeg har begynt å brette sammen og donere klær jeg tidligere ville kastet i søpla til UFF og unngår bevisst å ta livet av insekter uansett hvor små eller irriterende de er. Det hele er på en måte helt absurd, men det hjelper meg gjennom dagene.

All tenkingen kan også til tider gjøre meg helt utslitt, for kverna går på en måte konstant rundt og produserer nye tanker, tenkelige situasjoner og utfall. Jeg bruker mye tid og krefter på å sørge over tenkelige utfall og dette er jo totalt bortkastet, det vet jeg, og bruker faktisk nå tiden aktivt på å ikke "sørge over uspilt vann". Og jeg er ikke et bedre menneske enn at jeg til tider/ganske ofte kan tenke at ting er urettferdig. Når man gjør en feil og lærer av den, skal man kunne gå videre i livet uten de store skadene. I mitt tilfelle fikk jeg liksom ingen sjangse til å snu prosessen, gjort er gjort liksom. Hva jeg hadde gitt for bare èn eneste sjangse til å angre og gå videre med kun skrekken og ikke de fysiske skadene.

På den annen side hører jeg hele tiden, fra alle og enhver, venner og familie at "Dette kommer til å gå bra!". Jeg tror dem ikke, jeg tør ikke å tro dem og jeg våger ikke selv å tenke på den måten. Selvsagt er det godt ment, men slik jeg har opplevd og ser det blir skuffelsen desto større når du da får slengt dårlige nyheter i ansiktet. For det er faktisk ikke sånn at alt går bra hele tiden. Veldig ofte gjør det ikke det. Igjen er det ikke spesielt konstruktiv og fornuftig bruk av tid å forberede seg på det verste heller, dersom det ikke skulle skje. Men hittil er det det eneste jeg tør. Jeg tror faktisk jeg aldri igjen kommer til å tenke at "Dette går bra!" Å tenke positivt mener mange at hjelper, jeg mener det motsatte. Men så kan det godt hende jeg er negativ av natur. Det er i så fall et resultat av livet man har levd, tror jeg.

Mine to lykketroll er gjennomtrengende og ærlig lykkelige hele tiden, og for å være helt ærlig håper jeg aldri noe eller noen tar fra dem den følelsen. Julian sier alltid, uansett, "Men DET går bra!" "Julian, du har tatt på deg buksa bak frem?" "Men det går bra, mamma!" "Julian, du har sølt is på hele den hvite skjorta di?." "Men det går bra, mamma :)" Og han har helt rett, det gjør jo det. 
Nathaniel er av typen som aldri gir opp, aldri. Har han bestemt seg for noe, å lære å sykle, å stupe kråke, å knipse, så gjennomfører han det med glans hver eneste gang. Og han sier stadig vekk til både meg og Julian "Men man må ikke gi opp :)" Ironisk nok, er det jeg som har indoktrinert dette.



Til syvende og sist tror jeg alle blir mer eller mindre ufrivillig farget at den "flaksen" eller "uflaksen" man har i livet, men det er alikevel stor forskjell på utgangspunktet. Julian er et godt eksempel på dette, helt fra han var født har han hatt en helt misunnelsesverdig evne til å se det positive i alt, uansett. Da han var 3 år, kom han masjerende mot meg ved kjøkkenbordet og sa "Mamma, jeg vil ha bolle!!" Jeg måtte forklare; "Jeg beklager Julian, vi har ikke noe bolle, men vi har eple, har du lyst på det?" Det var et desperat forsøk fra min side uten et eneste håp om å lykkes. Men jammen, han svarer "Ja! Eple vil jeg ha! Jeg elsker eple!"

Evnen til å se det positive i alt. Jeg gjør faktisk mitt ytterste for å leve etter mine sønners eksempel.

 

 

Ingen kommentarer

Sofie Røsnes

13.06.2014 kl.17:34

Fint skrevet. Likte spesielt slutten, de er så søte 😍!

Skriv en ny kommentar

hits