Ting man tar for gitt og realiteten av konsekvenser

Og her kommer det et innlegg av typen jeg selv aldri skulle tro skulle komme fra meg, men det hender at selv jeg tyr til drastiske endringer i adferdsmnster nr jeg str ovenfor en stor og betydelig endring i livet. Jeg nsker frst og fremst utdype at jeg ikke skriver dette for f medlidenhet. Medlidenhet er for min del noe av det jeg frykter mest og det gir meg faktisk ingen verdens ting annet enn dypere sorg. Nr det er sagt, skriver jeg dette for min egen del, fordi jeg trenger f tanker ut av hodet og "sortert" svart p hvitt, men mest av alt nsker jeg kunne bidra til endret tankegang hos andre, revurdering av verdier og ting man tar for gitt uten en gang tenke over det.

verst p listen av ting man tar for gitt, er naturligvis privilegier, sanser og evner man er fdt med. Hrsel, tale, kunne g, se, lpe. Det er fryktelig synd at man ikke tenker over ting man har fr de str i fare for bli revet vekk fra deg. Jeg har vrt der selv, hele livet har jeg testet kroppens evner til tle det mest grusomme av pkjenninger. Jeg har mishandlet min egen kropp til det punkt hvor den, p en mte endelig, tar igjen. Det skulle bare mangle faktisk.

For forstelsens skyld har jeg hatt Diabetes type 1 siden jeg var 3 r og har ikke tatt den spesielt serist de siste 5-6 rene etter jeg, ironisk nok, fikk to engler i livet mitt. Det er en underdrivelse si at jeg ikke har tatt den serist, for jeg har faktisk gitt totalt faen og prioritert en anorektisk kropp fremfor gi kroppen det den trenger av insulin og mat. Dette vil f konsekvenser, det fikk konsekvenser. Alle sa det, helsepersonell, venner, mamma. Jeg trodde ikke at det kom til skje meg, for man har en lei tendens som ung fle at man er uddelig, og spesielt nr jeg hadde vrt "syk" spass lenge og det enda ikke hadde forekommet noe som helst av senkomplikasjoner. "Du kommer til miste flelsen i fttene og st i fare for amputere lem.", "Du kan miste synet delvis eller helt og f problemer med nyrene som frer til dialyse resten av livet." For ikke snakke om total organsvikt og i verste tilfelle dd.

Ingen er uddelige eller uskadelige.

Jeg lot advarslene prelle av som regndrper p oljet terassegulv. Ingenting gikk gjennom. Jeg hadde da ingen plager etter s lang tids mishandling av kroppen, s da skjer det sikkert ikke meg. Trusler fungerer sjelden fr de er en realitet.

Jeg har virkelig revurdert effekten av trusler grunnet dette, spesielt nr det kommer til barneoppdragelse. En trussel m vre reell og tenkelig. Den trenger ikke vre spesielt alvorlig, men trusselen m kunne "gjennomfres" og gjerne oppleves en gang eller to, fr man forhpentligvis lrer av den.

N er det dessverre slik, at truslene jeg fikk bare kan oppleves og deretter eskalere, men aldri bli bedre dersom de skulle dukke opp. Og det gjorde de jo. For 2 r siden begynte jeg miste flelsen i trne og delvis fttene, nevropati, nerveskader grunnet hyt blodsukker over lengre tid som gjr det forferdelig vanskelig oppdage sr. Og nr det dukker opp sr er det ikke ndvendigvis slik at de gror i det hele tatt. Dette fikk jeg oppleve fr jul da jeg stod i fare for amputere min ene t.

Den overlevde, men dette med konsekvenser da jeg fort og effektivt kjrte mitt blodsukker ned p normalverdier for redusere sukker i blodet og dermed f srene til gro. Det er jo flott for kroppen, kroppen blir kjempeglad, men det blir ikke ynene. De blir forvirret av denne endringen og det bestemmer seg for danne en mengde nye blodrer for kompensere for redusert oksygentilfrsel over tid. Hele prosessen makes no sence, men det er frst n jeg virkelig tar ting serist. Frst n, frst da jeg str i fare for miste evnen til se.

S mye mtte til, kan du tenke deg flelsen av ikke endre en drlig livsstil som kan fre til dden nr du har to barn du skal flge opp resten av livet? Hvorfor mtte det g s langt, spr jeg meg selv hver eneste dag. Hvorfor gjorde jeg ikke noe fr da jeg fortsatt hadde sjangsen til unng komplikasjoner? Hvorfor? Jeg fler meg som verdens verste mor.



Jeg ble stilt et sprsml av min psykolog midt i denne prosessen som har brent seg fast i mitt hode; "Hva kunne ha skjedd eller frt til at du gjorde denne endringen p et tidligere tidspunkt?" Og jeg mtte ikke tenke lenge en gang; "Da mtte dette skjedd p et tidligere tidspunkt." Det er ingenting annet jeg kan se for meg at hadde frt til at jeg tok dette alvorlig tidligere, bortsett fra at synet ble satt i fare, Dette setter ting veldig i perspektiv, men jeg er sint p meg selv hver eneste dag, hvert sekund, for at jeg ikke har sett realiteten i advarslene tidligere.

Jeg har allerede operert mitt venstre ye for kt trykk og ser bare 50%. N eksalerer nok en gang den nye blodredannelsen og jeg m imorgen inn for spryte i yet og operasjon igjen torsdag. Mest sannsynlig p det andre "friske" yet ganske snart ogs. Det er dette eller garantert miste synet.

Folk spr meg hva det er jeg nsker se fr jeg evt mister synet helt, da dette for meg er en tenkelig ralitet grunnet min, ironisk nok, ytterst velutviklede intelligens. Jeg nsker ikke se Taj Mahal, den kinesiske mur, Paris, Himalaya, Disneyworld eller Justin Bieber live. Jeg nsker kun en ting, se mine barn vokse opp. Hjelpe dem med leksene til hsten, lre dem skrive og lese. Se deres begeistring i ynene over milepler i livet. se dem synge i konserter p skolen, dra p sykkeltur sammen og ha de med meg alene p badestranda. Det er kun dem jeg vil se, resten av livet og jeg hadde ofret en hvilken som helst annen sans for kunne se dem vokse opp.

Alle trer jeg grter er kun for dem. Og de slutter aldri.



Tankene dreier seg kun rundt gutta og alle gangene jeg angrer p at jeg har vrt sint, litt for utlmodig eller ikke orket leke med dem. Alt man angrer p ved et ddsleie. Stunder og selvflgeligheter man ikke har nytt nok og sett verdien av. P dette punktet skulle jeg nske jeg ikke behvde sove, s jeg kunne sett p dem sove hele natten.

Situasjonen fles totalt hpls, jeg grter hver eneste dag og kveld, av og til ogs p natten. Ofte tenker jeg at jeg heller ville ftt en kreftdiagnose enn denne skjebnen, men til syvende og sist er det bedre oppleve gutta vokse opp, enn ikke vre der i det hele tatt.

De er mitt alt og det er uutholdelig grusomt tenke p at jeg har tatt det vre mamma og kunne se sine egne barn for gitt.

n kommentar

Iselin

10.06.2014 kl.13:50

<3 Heier p at det ikke kommer til at du mister synet, og kan se de skjnne guttene dine hver eneste dag!

Stine Bottolvs

10.06.2014 kl.16:06

Uff, trist lese. Krysser fingrene for at du beholder synet ditt.

Skriv en ny kommentar

hits