Ting man tar for gitt og realiteten av konsekvenser

Og her kommer det et innlegg av typen jeg selv aldri skulle tro skulle komme fra meg, men det hender at selv jeg tyr til drastiske endringer i adferdsmønster når jeg står ovenfor en stor og betydelig endring i livet. Jeg ønsker først og fremst å utdype at jeg ikke skriver dette for å få medlidenhet. Medlidenhet er for min del noe av det jeg frykter mest og det gir meg faktisk ingen verdens ting annet enn dypere sorg. Når det er sagt, skriver jeg dette for min egen del, fordi jeg trenger å få tanker ut av hodet og "sortert" svart på hvitt, men mest av alt ønsker jeg å kunne bidra til endret tankegang hos andre, revurdering av verdier og ting man tar for gitt uten å en gang tenke over det.

Øverst på listen av ting man tar for gitt, er naturligvis privilegier, sanser og evner man er født med. Hørsel, tale, å kunne gå, se, løpe. Det er fryktelig synd at man ikke tenker over ting man har før de står i fare for å bli revet vekk fra deg. Jeg har vært der selv, hele livet har jeg testet kroppens evner til å tåle det mest grusomme av påkjenninger. Jeg har mishandlet min egen kropp til det punkt hvor den, på en måte endelig, tar igjen. Det skulle bare mangle faktisk.

For forståelsens skyld har jeg hatt Diabetes type 1 siden jeg var 3 år og har ikke tatt den spesielt seriøst de siste 5-6 årene etter jeg, ironisk nok, fikk to engler i livet mitt. Det er en underdrivelse å si at jeg ikke har tatt den seriøst, for jeg har faktisk gitt totalt faen og prioritert en anorektisk kropp fremfor å gi kroppen det den trenger av insulin og mat. Dette vil få konsekvenser, det fikk konsekvenser. Alle sa det, helsepersonell, venner, mamma. Jeg trodde ikke at det kom til å skje meg, for man har en lei tendens som ung å føle at man er udødelig, og spesielt når jeg hadde vært "syk" såpass lenge og det enda ikke hadde forekommet noe som helst av senkomplikasjoner. "Du kommer til å miste følelsen i føttene og stå i fare for å amputere lem.", "Du kan miste synet delvis eller helt og få problemer med nyrene som fører til dialyse resten av livet." For ikke å snakke om total organsvikt og i verste tilfelle død.

Ingen er udødelige eller uskadelige.

Jeg lot advarslene prelle av som regndråper på oljet terassegulv. Ingenting gikk gjennom. Jeg hadde da ingen plager etter så lang tids mishandling av kroppen, så da skjer det sikkert ikke meg. Trusler fungerer sjelden før de er en realitet.

Jeg har virkelig revurdert effekten av trusler grunnet dette, spesielt når det kommer til barneoppdragelse. En trussel må være reell og tenkelig. Den trenger ikke være spesielt alvorlig, men trusselen må kunne "gjennomføres" og gjerne oppleves en gang eller to, før man forhåpentligvis lærer av den.

Nå er det dessverre slik, at truslene jeg fikk bare kan oppleves og deretter eskalere, men aldri bli bedre dersom de skulle dukke opp. Og det gjorde de jo. For 2 år siden begynte jeg å miste følelsen i tærne og delvis føttene, nevropati, nerveskader grunnet høyt blodsukker over lengre tid som gjør det forferdelig vanskelig å oppdage sår. Og når det dukker opp sår er det ikke nødvendigvis slik at de gror i det hele tatt. Dette fikk jeg oppleve før jul da jeg stod i fare for å amputere min ene tå. 

Den overlevde, men dette med konsekvenser da jeg fort og effektivt kjørte mitt blodsukker ned på normalverdier for å redusere sukker i blodet og dermed få sårene til å gro. Det er jo flott for kroppen, kroppen blir kjempeglad, men det blir ikke øynene. De blir forvirret av denne endringen og det bestemmer seg for å danne en mengde nye blodårer for å kompensere for redusert oksygentilførsel over tid. Hele prosessen makes no sence, men det er først nå jeg virkelig tar ting seriøst. Først nå, først da jeg står i fare for å miste evnen til å se.

Så mye måtte til, kan du tenke deg følelsen av å ikke endre en dårlig livsstil som kan føre til døden når du har to barn du skal følge opp resten av livet? Hvorfor måtte det gå så langt, spør jeg meg selv hver eneste dag. Hvorfor gjorde jeg ikke noe før da jeg fortsatt hadde sjangsen til å unngå komplikasjoner? Hvorfor? Jeg føler meg som verdens verste mor.



Jeg ble stilt et spørsmål av min psykolog midt i denne prosessen som har brent seg fast i mitt hode; "Hva kunne ha skjedd eller ført til at du gjorde denne endringen på et tidligere tidspunkt?" Og jeg måtte ikke tenke lenge en gang; "Da måtte dette skjedd på et tidligere tidspunkt." Det er ingenting annet jeg kan se for meg at hadde ført til at jeg tok dette alvorlig tidligere, bortsett fra at synet ble satt i fare, Dette setter ting veldig i perspektiv, men jeg er sint på meg selv hver eneste dag, hvert sekund, for at jeg ikke har sett realiteten i advarslene tidligere.

Jeg har allerede operert mitt venstre øye for økt trykk og ser bare 50%. Nå eksalerer nok en gang den nye blodåredannelsen og jeg må imorgen inn for sprøyte i øyet og operasjon igjen torsdag. Mest sannsynlig på det andre "friske" øyet ganske snart også. Det er dette eller å garantert miste synet.

Folk spør meg hva det er jeg ønsker å se før jeg evt mister synet helt, da dette for meg er en tenkelig ralitet grunnet min, ironisk nok, ytterst velutviklede intelligens. Jeg ønsker ikke å se Taj Mahal, den kinesiske mur, Paris, Himalaya, Disneyworld eller Justin Bieber live. Jeg ønsker kun en ting, å se mine barn vokse opp. Hjelpe dem med leksene til høsten, å lære dem å skrive og lese. Se deres begeistring i øynene over milepæler i livet. Å se dem synge i konserter på skolen, dra på sykkeltur sammen og ha de med meg alene på badestranda. Det er kun dem jeg vil se, resten av livet og jeg hadde ofret en hvilken som helst annen sans for å kunne se dem vokse opp.

Alle tårer jeg gråter er kun for dem. Og de slutter aldri.



Tankene dreier seg kun rundt gutta og alle gangene jeg angrer på at jeg har vært sint, litt for utålmodig eller ikke orket å leke med dem. Alt man angrer på ved et dødsleie. Stunder og selvfølgeligheter man ikke har nytt nok og sett verdien av. På dette punktet skulle jeg ønske jeg ikke behøvde å sove, så jeg kunne sett på dem sove hele natten.

Situasjonen føles totalt håpløs, jeg gråter hver eneste dag og kveld, av og til også på natten. Ofte tenker jeg at jeg heller ville fått en kreftdiagnose enn denne skjebnen, men til syvende og sist er det bedre å oppleve gutta vokse opp, enn å ikke være der i det hele tatt.

De er mitt alt og det er uutholdelig grusomt å tenke på at jeg har tatt det å være mamma og kunne se sine egne barn for gitt.

 

 

 

 

 

 

 

Én kommentar

Iselin

10.06.2014 kl.13:50

<3 Heier på at det ikke kommer til at du mister synet, og kan se de skjønne guttene dine hver eneste dag!

Stine Bottolvs

10.06.2014 kl.16:06

Uff, trist å lese. Krysser fingrene for at du beholder synet ditt.

Skriv en ny kommentar

hits