Tilbake til naturen

Jeg er tilbake!

..Og det er egentlig av en enkel grunn; at jeg i dag har vært gjennom en nær-døden opplevelse. Slike opplevelser får en virkelig til å sette ting i perspektiv og revurdere de viktige tingene i livet. Som å blogge.

Dagen i dag startet med en svimmelhet av en annen dimensjon, men så tredde jeg på meg treningstightsen og de altfor hvite joggeskoene og bestemte meg for å ta en løpetur i skogen off road-style etter å ha plassert gutta i barnehagen. "Pfff....gidder ikke følge stiene, tar en #YOLO og kjører etter min eksepsjonelle retningssans!" "The forest ain`t got nothing on me!" (Dette klarte jeg tilfeldigvis å si høyt) Little did I know...

Et par meter inne i skogen, hvor jeg forresten aldri før har gått, følte jeg meg som et virkelig friluftsmenneske og måtte selvsagt stoppe for en liten photo shoot med meg selv hvor jeg følte det passet perfekt med litt duck face forest-style.



Jeg triumferer videre hoppende fra stein til stein inntil en tanke slår meg. Sånn helt ut av ingenting. Tenk om det dukker opp en sånn...wait for it....zombie her nå. Midt i skogen. Når jeg er mindt 200 meter fra nærmeste hus. Det er jo så in med slike zombie apokalypser for tiden og scener fra "Livind Dead" spilles av i hodet uten stopp. Visste det var en dum idè å se den serien. Det fine med å stoppe opp for en duck face shoot er jo at en eventuell zombie ville latt meg passere urørt i tro om at det umulig ville være noe "hjerneføde" på dette bleach-blonde eksemplaret.

Til tross for at det er midt på lyse dagen er det faktisk så stille i skogen at det føles som jeg befinner meg milevis fra siviliasjon. Friluftsmenneske og superfan av Bear Grylls som jeg er, finner jeg meg selv i å undersøke overlevelsesmulighetene dersom jeg plutselig befinner meg i en slik apokalypse. Det er mye man kan leve av i skogen. Bær f.eks. Og ikke minst sopp! Med mine eksepsjonelle kunnskaper om sopper er jo dette helt perfekt.... Ser at noen allerede har tatt en bit av denne, regner med det er en zombie.



Jeg må faktisk si meg fornøyd med overlevelsesinstinktene mine! Så fornøyd at jeg nå småhopper i oppoverbakke mens jeg ser for meg at jeg er en hardcore skognymfe(?) lett antrukket i lærbiter og med mose i håret. Jeg finner her tegn på menneskelig innflytelse.

Jess. Noen har vært her før meg, men zombiene har antakeligvis spist dem og gravd ned bilen under denne grusen. Flott.

Etter å ha vandret videre og sett meg ut et par steinrøyser med passende "våpen" dersom jeg skulle bli angrepet, befinner jeg meg ved et veiskille. Etter en kjapp vurdering velger jeg å ta veien til høyre, da jeg føler på min naturistiske intuisjon(?) at dette må være retningen hjemover. Sånn ca. Jeg fortsetter...og fortsetter. I hovedsak oppover til jeg når en slags topp som til min frustrasjon over utmattenhet IKKE befinner seg over tregrensen. HER må det være utsikt til en slags sivilisasjon! Tenker jeg fornøyd og speider utover.

But no..

Men hei, ingen grunn til å ikke ta en ny photo shoot. Etter å ha slitt meg gjennom alskens av kratt har jeg nå klart å pådra meg mose og buskas i håret, litt sånn tilbake til naturen-style.



Herregud.

Uansett, etter litt oppdatering av facebook måtte jeg komme meg ned fra denne toppen på et vis. På vei ned klarer jeg selsvagt å skli med ræva oppi en slags kvist/vissent lyngbuskas slik at jeg får hull i tightsen, som helt klart ikke er ment for hardcore off-roading, og kommer meg ned til en ultratett granskog. Jeg beskuer skogen. Jeg beskuer veien opp fjellet jeg akkurat har akt ned. Må ta bilde. Denne turen skal f***meg dokumenteres.

Jeg velger granskogen. Etter en runde med granbarpisking i ansiktet anser jeg meg som svært lykkelig over å ha valgt både lang tights OG langermet genser denne dagen. Fremfor det ikke fullt så dekkende outfitet jeg vanligvis bruker på løpetur. Jeg ser en lysning blant trærne....ahh! En gresslette! Hurra! Jeg tar faktisk løpefart...

...og finner fort ut at dette selvfølgelig ikke er en gresslette. Herregud. Skulle tro jeg aldri går tur i skogen. HE HE HE.

Det er en myr.

I dette øyeblikket føler jeg meg litt sånn halvveis oppgitt, men hva er vel mer hardcore enn å bli skikkelig søkkvåt på beina etter en skogstur! "BRING IT!"  Etter en liten stund ser jeg en mulighet til å komme meg opp i granskogen igjen og tar hoppefart. Jeg treffer jo ikke skogen, neinei. Jeg lander midt i den VERSTE synkemyra og holder sånn bokstavelig talt på å både sitte fast og drukne. Jeg skal faktisk innrømme at jeg i dette øyeblikket skriker. Som en jente. Ja.

Det kom jo med dette en positiv ting ut av denne turen. Skoene mine ser nå veldig brukt ut og er ikke lenger kritthvite. Nå tror folk at jeg er en sånn som løper gjennom myr og kratt every day. Score.

Etter å ha fortvilet over gjørme på bein, ræv, inni tights og på puppa i noen minutter, ser jeg at jeg faktisk ikke kommer meg videre over myra, som nå har blitt til et vann.

Når jeg ser nøyere på fjellveggen på andre siden, oppdager jeg en hule!

Garantert at det bor zombier der. Går en annen vei.

Jeg snur meg 180 grader og ser rett opp den verste fjellveggen. Tenker stille for meg selv...."FML"...og innser at det bare er en vei å gå, og det er opp. Jeg har ikke tenkt å svømme over zombiemyra. Når jeg omsider klarer å dra meg opp på toppen er jeg egentlig utrolig stolt av meg selv, til tross for at sveisen har sett bedre tider. Men jeg er sulten. Heldigvis bugner skogen av attraktive delikatesser.


Jeg legger i hovedsak inn disse bildene dersom et eller annet merkelig skulle skje kroppen min de neste dagene. Da vet man liksom hva som er årsaken.

På dette tidspunktet vibrerer telefonen min for å fortelle meg at jeg har nådd dagens skrittmål på 10 000 skritt. Og jeg bare "YESS!" Om jeg dør i dag har jeg hvertfall nådd skrittmålet. Det skal innrømmes at jeg var på nippet til å bli religiøs i denne stund. Sulten, alene og sliten tar jeg meg selv i å snakke halvhøyt for meg selv, men blir ikke helt enig med min indre stemme om hvem det er jeg liksom skal be til. Skogguden, matguden, VANNGUDEN? Uansett, det må ha hjulpet. Jeg finner...en sti! Som ser menneskelagd ut!


Lykke på jord og kvae på puppen!

Jeg bestemmer meg for å faktisk løpe nedover denne stien, i tilfelle det er noen som ser meg og tenker "Fy flate, sjekk hu spreke dama der! Mose i håret, gjørme på skoa og svett som faen! RÅTT ass!"

Så velger skogen nok en gang å demotivere meg. Stien ender...i myra. Jeg aner ikke hvordan jeg i det hele tatt fant motet til å løpe hele veien opp igjen, og enda litt, men jeg valge å rope et høyt "ARE YOU FUCKING KIDDING ME!?" før jeg raste videre. Tom for alt av pust og med hjertet i halsen når jeg en ny topp hvor jeg kan skimte et slags bygg like ved.

Med min flaks er dette garantert Zombie HQ.

Og nei, det var ikke bare å bevege seg i den retningen. Måtte selvsagt opp og ned et par fjellvegger og halvveis vrikke begge anklene først. Elsker skogen ass.

Etter nok en TIME kommer jeg utrolig nok på en kjent sti, en kjent sti som jeg vet er langt hjemmefra riktignok, men da vet jeg hvertfall hvor jeg er. Rett før jeg klarer å dra meg ut på en slags "vei" oppdager jeg to flått på armen, tre eddekopper i håret og en snegleliknende skapning på den ene skoen. Jeg skriker. Som en jente. Løper ut av skogen som et forvirret, bustete skogstroll.

Der var det folk, for der er den lokale skytebanen. Jeg hadde faktisk lyst å klemme dem, alle sammen, fremmede.

Skog/fjell/myr - Cecilie  1 - 0

Jeg ville ikke overlevd en zombie apokalypse.

 

 

Ingen kommentarer

Annica

29.08.2013 kl.21:40

*lermegihjel*hihi fortsett med blogginga:)

Skriv en ny kommentar

hits