"Syke" gutter

Hallo på tirsdag! Den lengste dagen i uken. Lurer på hvorfor det er slik egentlig?

Uansett, som den fantastiske gode forelderen jeg er tok jeg min samvittighet i bruk da jeg i natt oppdaget at lille Nathaniel hadde en vond hoste. Som resultat av denne oppdagelsen valgte jeg å holde begge gutta hjemme fr barnehagen i dag og lot dem sove til klokken 10.30. Jeg vet sannelig ikke hvor de har dette ekstreme B-mønsteret sitt fra, det er hvertfall ikke fra meg. Jeg stod jo opp og kvitret klokken halv 9 og stod og trippet utenfor rommet dems i håp om noen lyder som kunne hinte til at de hadde tenkt å stå opp snart.

Men nei.

Da de endelig bestemte seg for å stå opp, viste det seg jo ganske fort at ingen av dem var syke i det hele tatt, men siden de likevel var hjemme kunne jeg jo benytte meg av sjangsen til å tvangskose dem resten av dagen. Egoismen slo inn og samvittigheten gikk og la seg igjen.

Gutta tok løpefart til spisebordet etter å ha sloss med meg i et kvarter fordi de ville aller helst gå nakne med bare sokker på....


Og ja, det står alltid en neglelakk på spisebordet vårt :D

Siden jeg er mamman, bestemmer jeg jo, så klærne skulle på! Tror jeg ALDRI har vært så anpusten før - HVORFOR er barn så ekstremt utholdende og tøybare? Gud altså...



I dag var det nokså tydelig at de syns det var superstas å spise frokost sammen. De apet seg etter, ikke innenfor, alle kunstens regler og hadde latterkramper fra begynnelse til slutt. Det endte, som alltid, med at Julian klarte å helle ut hele melkeglasset sitt på seg selv og gulvet mens han i rekordfart klarte å trylle frem det mest stakkarslige uttrykket så jeg ikke kunne bli forbanna... ahh...



Stakkars røde nesa si da:(

Det var så EKSTREMT tydelig djevelskap i blikket på de begge to i dag, og etter å ha bombet spisebordet med smulekasting fortsatte de ut i stuen med de lureste smilene i historien. Jeg visste det var rampestreker på gang, men siden jeg ikke har "Parents og the Year"-troféet på hyllen igjen ennå, lot jeg naiviteten ta over og bestemte meg for at de antakeligvis bare skulle leke litt med duploen sin.

Men, som jeg innerst inne visste, men likevel ignorerte, tok jeg feil :D

Alle foreldre vet at så lenge det er lyder, hyl, skriking eller latter så er alt OK og hjemmet står som regel ikke i fare for å rase sammen, brenne opp eller eksplodere. Når det er stille, derimot... Så ja, da har de bestemt seg for å vanne alle mammas puter gjenomvåte med vannflaskene sine før de går løs på pappas subwoofer i skinn.

HEHE.

Og mamman bare: Åh så søte og rampete dere er da :D (?)



Før hun fortsetter med å rolig hente et håndkle og konsentrere seg om å telle til ti og overbevise seg selv om at - det blir bedre, det blir bedre......det.... blir.... bedre. For deretter å synke inn i sitt lille "special place" hvor alt er bare fryd, blomsterduft og fred hele tiden.

Ahh.

Dere vet, den institusjonen med hvite piller og putelagte vegger og tak er egentlig ikke så veldig langt unna :)



Uansett, i og med at jeg akkurat har blitt vant med de ulende lekebilene gutta fikk til bursdagen sin i september(!!) Og nå faktisk klarer å ignorere lydene så lenge jeg har en kopp varm te og lukkede øyer, bestemte pappan seg for å kjøpe en ny, enda større, enda mer ulende bil med sirener og ujusterbar lyd(!!!!!) til Nathaniel, fordi han hadde løpt rett bort til den i lekebutikken på søndag. Jeg lurer på hvorfor pappan er yndlingsforelderen hans?

AHH, uansett....denne nye politibilen er faktisk så nervepirrende og uforklarlig irriterende at jeg ikke, selv med mødres uendelige aksept, evner å ignorere den. Så i går kveld da jeg hadde rivd ut halve hårmengden min ble det nok - og den havnet på toppen av det høyeste skapet.





Som den rettferdige og inkluderende mamman jeg er måtte jeg forsiktig dytte Julian unna så jeg fikk tatt bilde av Nathaniel med bilen sin. Noe som ikke var så veldig populært....



Ellers, fant jeg den peneste pyntegjenstanden i historien godt gjemt i altmulig-skapet vårt for et par dager siden. Den var nemlig så populær på nyttårsaften at jeg ble nødt å legge den bort så den ikke ble ødelagt. Det hadde jeg blitt nokså utrøstelig, bare se på den....



HERREGUD! HERREGUD!

Den er så STYGG. Seriøst, uansett hvor godt jeg gjemmer den eller plasserer den taktisk bak andre gjenstander, finner alltid Thomas den frem og plasserer den godt synlig fordi han syns de er så fin. For å si det sånn, med denne nye informasjonen om Thomas sin smak, kan jeg ikke si at jeg føler meg så veldig fin. Så de siste dagene har jeg tilbrakt foran speilet sammen med trollet for å se om det er noen likhetstrekk....

HEHE.

 

- Cecilie

 

Ingen kommentarer

mari

18.01.2011 kl.19:15

Du skriver genialt!!

ja hadde søren tatt ut alle batterier i alle leike.. skjønner ikkje ka ein skal med lyd.. kan da vere like morro uten ( så lenge dei ikkje veit det skal vere lyd i den .. haha )
Haha... herhar jeg enten skurdd alle lekene på OFF eller tatt ut batteriet :P heldigvis så så er lyd spennende for han i 2-3 min og så skal han andre steder og lage faenskap :P

Skriv en ny kommentar

hits