Mamma er verdens TEITESTE.

Altså seriøst, jeg har en VELDIG god grunn til at det har blitt særdeles lite blogging den siste tiden. Det har seg nemlig slik at....jeg syns synd på meg selv. Jeg har en sønn som har bestemt seg for at jeg er den mest grusomme personen PÅ JORD og gjør derfor alt han kan for at jeg skal få tøyet tålmodigheten til stadig høyere nivåer.

Det begynner egentlig når han våkner om morgenen og slutter når han legger seg. Kjempekoselig. Den ENESTE som duger er pappan og han har til og med begynt å si "pappan min" og stryke han på kinnet. MISUNNELIG.

Men, i går...da var det egentlig duket for en kriseaften uten like da "pappan min" måtte jobbe sent og de derfor var nødt å holde ut med den grusomme mamman som lager mat, vasker klær, klemmer og susser, elsker og skifter bleier på dem med største glede 24/7, HELE kvelden.

Ved middagsbordet i sammenheng med matservering hørte jeg noe som, om man virkelig legger godviljen til, kunne høres ut som "mamman min". Så jeg bestemte meg for å leve lykkelig på den antakelsen resten av kvelden :)

Uansett...det begynte da jeg skulle hente dem. Julian er lykkelig og kommer løpende med det mest elskbarlige gliset og klemmer meg og vil være med hjem. Nathaniel derimot....han ser på meg med et dødens blikk mens øynene blir svarte og løper og gjemmer seg.

Cecilie: Nathaniel vennen? VENNEN? Nathaniel?
Nathaniel: NEI!
Cecilie: Men...vil du ikke være med oss hjem?
Nathaniel: NEEEEEIIII!!!
Cecilie: Nei vel, men da går jeg og bror hjem da, hade!
Nathaniel: Hade.

Så...omvendt psykologi fungerer altså ikke. Da kan vi krysse ut den metoden. Sinnsykt kult da, å komme i barnehagen så vil ikke sønnen være med deg hjem. Da føler man seg som verdens aller beste forelder! Parents-of-The-Year-trofèet er herved lagt i skuffen inntil sønnen min liker meg igjen!

Det hele endte jo med at jeg måtte tvinge på han klærne. Og la meg bare si igjen....å kle på 2-åringer som IKKE VIL ha på seg klær er eksamen i tålmodighetsprøve. Jesus Christ altså. Svett og svimmel fikk jeg dem endelig med meg ut og unnskyldte meg forbi alle forelde med GLADE barn, barn som elsker at mamman kommer og henter dem, dumme barn..... og begynte på turen hjem. Turen fra Hel****.

Såeh....etter å ha dratt dem i hver sin dressarm HYLENDE SUPERSINNA PLUSS hele veien hjem og innenfor dørene, fant jeg ut at jeg skulle prøve en ny metode. Smisking! Aldri undervurder effekten av smisking folkens! Det eneste redskapet foreldre kan ta i bruk når de er alene med sinna barn. HEHE. Jeg skal seriøst bli oppdragelsespedagog og starte på en bok snarest! Så da ble jeg plutselig megapopulær og vi koste oss i sofaen resten av kvelden med pizza og druer.

Men så ble det morgen igjen i dag da...

På`n igjen. MAMMA ER VERDENS TEITESTE!

Ellers....går det jo ganske bra med meg altså, takket være...



Oh yes. Mmmm....

Bortsett fra å bli en skikkelig housemom-alkoholiker har jeg fått en fin ny blå bluse:D

Og latt kreativiteten spire ved å stappe alle de røde blomstene i orkidésylinderen min:D (Ja, orkidéen ville ikke blomstre mer....)



Handlet litt nye duker og pyntet hjemmet vårt = terapi. Malt veggen på kjøkkenet har jeg også fått gjort før nyttår, se i speilbildet:D Og hengt opp et nytt fancy bilde:)



Nå trenger jeg mer å ta tak i da jeg i dag har gjort det siste på listen: bytte lyspære i en lampe på gjesterommet. Gud for en SPENNENDE liste altså. HEHE.

Vi har også hatt litt besøk, bakt kringle og kost oss masse så langt i 2011. Nå mangler jeg bare at sønnen min liker meg, så det er bare å begynne smiskingen nå altså! Her om dagen lå Nathaniel med pappan sin på sofaen og koste seg, så jeg tenkte - naiv som jeg er, at dette måtte være tidspunktet å prøve seg på en klem. Jeg kunne ikke tatt mer feil. I det jeg nærmer meg med kjærlig smil rynker han pannen i en SKIKKELIG "GLEM DET OG HA DEG VEKK!"-rynke før han dytter ansiktet mitt vekk med håndflaten sin og snur seg andre veien.

Hva har jeg gjort? Jeg aner faktisk ikke! Eneste gangene han er fornøyd er når han kommer i barnehagen og jeg går, eller når han er med pappan sin.

Det er ikke alltid like populært å være mamman.

 

- Cecilie

Ingen kommentarer

now it's showtime

11.01.2011 kl.15:36

fine bilder :)) <3
hehe, kjenner igjen den med å hente ibarnehagen. Trollet mitt er bare 16 mnd men han vil IKKE til meg og skriker og hojer når jeg kler på han... Gummimann, er ikke lett å kle på da nei :P

Hilde

11.01.2011 kl.17:45

Kanskje Nathaniel skulle tilbringt en dag med meg, hvor jeg kan være frekk hele tiden, det kan få han til å savne mammaen sin ;)

Nydelig blåfarge på skjorten Cecilie :)

Sjåast!

Skriv en ny kommentar

hits