Ute på rampetokt

Etter å ha ropt NEI i flere timer og rivd av meg 80% av håret måtte vi i dag ta oss en tur ut for å få utspill for rampestrek-spasmene. Det er nemlig begrenset hvor mange ganger jeg syns det er superspennende å plassere skoene tilbake i skohylla samtidig som jeg merker det hele er en eneste stor avledningsmanøver slik at gutta får fri tilgang til blomsterbeddet og graver jord utover hele balkongen.

Jeg elsker å være mamma...

Ut på rampetokt!











Alt var riktig så fryd og gammen. Synet av alle de fine ferdigblomstrede løvetennene(?) (Løvetann, løvetannen, løvetenner, løvetennene?), gav gutta noe å angripe og resulterte i høylytte latterkramper.



Etter at vi hadde angrepet samtlige lodotter i området ble Nathaniel skikkelig skuffet over mamman sin som ikke klarte å trylle frem flere.



"ÅH, du er så teit mamma. Jeg trodde du kunne ALT?"

Skuffelsene har så vidt begynt å komme nå og det blir bare flere jo eldre de blir. Jeg gruer meg til de finner ut at mamma ikke er en allvitende superkvinne, den eneste som kan lage spiselig mat og er den kuleste personen i hele verden. Hva har jeg da igjen liksom? Thomas og neglelakkene mine? HURRA.

Uansett, etter en liten stund begynte gutta å ytre en viss rastløshet og da kom redningen ut av en dør borti veien. En...hold dere fast...JENTE. Julian stod stille i en halvtime og bare glanet mens Nathaniel prøvde å ta fra henne den rosa dukkevogna... Jeg unnskyldte meg og prøvde å foreta en sivilisert samtale om barn, utvikling og evner med naboen mens jeg merket meg at gutta så mer og mer forbløffet og overrasket ut over å se andre mennesker. Nå tror alle jeg burer de inne og aldri tar de med ut..great...

Jeg bestememr meg for å bekrefte mistanken jeg så fantastisk har plassert hos naboen og presterer videre å si; Eh, ja ikke se så overrasket ut gutter. HE HE, slik går det når de ikke ser andre enn mamman sin hele dagen *glis*.

Samtalen fortsetter mens jeg prøver upåfallende å holde et øye med gutta som nå er blitt varme i skjorta og utforsker nabolaget videre på egenhånd.



Nabo: Ja gud, du må da ha mer enn nok å gjøre! To stykker, jeg sliter med 1!
Cecilie: Neinei, det går så bra! blablabla-blabla-jeg er flink-blablabla
Nabo: Ja, er det sånn at de løper hver sin vei eller?
Cecilie: Hmm, som regel løper de samme vei....men....de løper fort.
Nabo: Hehe, ja det kan jeg se!
Gutta blir nå stadig mindre i sideblikket mitt og jeg sliter med å følge med på samtalen OG holde meg rolig, samlet og ubekymret.
Cecilie: De er som regel i nærheten av meg, men av og til...sånn som..vel..nå, så har de bestemt seg for å stikke av. Jeg må bare..ehh..samle ungene mine!



Etter å ha plassert bakenden på en benk her utenfor klarte jeg selvsagt å velge den med en skikkelig klyse med kvae på. Som resultat av dette har det trukket inn i buksa på baksiden slik at den bokstavelig talt er limt fast i bakenden min, noe som gir meg én mindre ting å tenke på mens jeg løper. Buksa henger i alle fall på. Når jeg da må beine etter trenger jeg kun å holde sveisen på plass mens jeg roper anstrengt navnene dems - uten respons. Eller...med motsatt respons. Som i at de løper dobbelt så fort bort fra meg.

Uheldigvis for dem er jeg ekstremt kjapp og tar de igjen. Mamma - rampegutta 1-0 HE HE.

Etter å ha forsøkt å lokke med meg begge to frivillig tilbake til leiligheten med lovnader om mat og melon måtte jeg til slutt ty til plan B; Ta en under hver arm og bokstavelig talt løpe hjem. Jeg gliste til naboene som nå hadde plassert seg rundt gutta og stilt 50 like spørsmål om de var eneggede(??) og lempet de på plass på hver sin hofte. Fikk noen beundringsord der altså.

Naboer: Wow, du må da bli sterk av det der!
Cecilie: Mhm, KJEMPESTERK. Hadebraaa :)

Så ja.








S L I T E N.

- Cecilie

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits