Sol, skog og melon

Det kunne jo tenkes, at i mangel på all blogging, at det liksom ikke skjer noe hos familien Snøkrystall for tiden. Saken er den motsatte faktisk, at vi har hatt så mye å gjøre at jeg ikke har tatt meg tid til disse skriveriene og bildepubliseringene! Det tar på å være ute og sikre seg sine sårt trengende solstråler for tiden!

I går serverte jeg gutta litt melon og det så jo på en måte ut som de syns det smakte helt OK...



Jeg bevegde meg unna dem en liten stund fordi jeg syns det så ut til at de hadde både manerene og humøret inntakt.

I was wrong.

I alle fall angående manerene.... Plutselig dunker det høylytte latterkramper fra stuen og jeg VET at når BEGGE ler, så er det seriøse rampestreker på gang. Sånne rampestreker som krever at 2 deltar og ikke den ene deltar og den andre er et ufrivillig offer.

And I was right.

Melonbiter flyr gjennom stuen, setter seg fast i vinduene, på tvskjermen, på teppet og gulvet, på rampebebiss 1 og på rampebebiss 2. Jeg blir selvsagt en...smule...frustrert, men inntar fort og effektivt min "rolige sone",eller tar en reise til mitt "special place" mens jeg produserer noen mediterende "hmmm" lyder og teller til 10. Nei, who am I kidding...til 100 selvagt. Deretter spaserer jeg i anstrengt eleganse ut til kjøkkenet for å hente vaskeutstyr. Og så vasker jeg. Og vasker.



Etter å ha skuret klissete melonbiter fra omtrent alle flater i stuen, synker jeg velfortjent ned i sofaen og kjenner noe...vått...i baken.

JODA, der har Nathaniel helt ut hele koppen sin med vann og strategisk gnikket noen melonbiter ned i dammen. Jeg kjenner det brenner inni meg og ser bort på Nathaniel som gliser tilfreds mens Julian ler seg ihjel.

Uansett, jeg har på en måte brukt opp "rolige sone"-kvoten min i dag og prøver derfor desperat å finne ut hva slags reaksjon som passer seg best. En reise til "special place" - yes...sinnsro.

Cecilie: Nathaniel, må ikke le av mamma! Fy skamme seg slemme bebiss!
Nathaniel: HeheheHEHEhehe!
Julian: MAMA?
Cecilie: HAHAHAHA - DERE ER SÅ SØTE BEBISSER DA, KOM OG FÅ KLEM OG SUSS!!

Så jada, slik gikk det med barneoppdragelsen i dag. Effektivt og veldig resultatgivende som alltid.

Deretter kommer begge to bort til meg, stiller seg på hver sin side med dådyrøynene sine og stryker meg på beina. Haha, priceless. Jeg SÅ at de kvalte latter...jeg SÅ det. De prøvde hvertfall. De var søte.

Og hvis noen nå stusser over hvor vidt jeg fortsatt sitter i melondammen, så er svaret "Ja - selvsagt". Det er liksom ikke SÅ mange modellspeidere her oppe hos oss, så jeg fant det ganske avslappende å gi litt F med en diger våt flekk bak på den smekre utvaskede bomullsbuksen mi. Nice.



Det viktigste er jo at gutta syns jeg er supercool.

Etter å ha konsumert samtlige melonbiter fant vi ut at vi skulle ta oss en tur ut. Da skiftet jeg bukse (seriøst).

Gutta bokstavelig talt løp opp trappa og trippet ved utgangsdøren. Da jeg slapp dem ut, haha høres ut som jeg har hunder,  hørte jeg bare "SVOOSJ" rundt beina mine, "HIHI HIHI hihih HE HE HE hehhe" fra gutta and then they were gone....



Altså, jeg orket jo ikke å løpe etter å ha rensket stuen for melonbiter i en times tid... Dessuten måtte jeg jo ta bilder. Ikke så farlig om ungene flyr ut i veien...

NEIDA, jeg måtte jo løpe da, eller jeg startet med å gå anstrengt/vondt fort, litt sånn kappgang-aktig fordi det var en del naboer ute. Viktig at det i alle fall ser ut som jeg har alt under kontroll. Jeg serverte samtlige et meget anstrengt glis og svarte fort på de rekke med spørsmål som dukker opp hver gang vi er ute: "ÅHH SÅ SØTE, Er de tvillinger? Er det gutter eller jenter? Hvor gamle er det?" For å si det sånn, jeg har blitt en satan til multitasker siden jeg fikk gutta, svare på spørsmål, holde kontroll på to stykker (3 når Thomas er med), huske når de er født, fortelle om fødselen(?), komme med gode grunner til at de alltid har like klær. VEL.

Altså...svarene blir jo ofte litt...kjappe og en smule kvasse: "JA? Selvsagt er de søte!"  "Nei jeg bare liker å kle de HELT likt, det er 2 år mellom dem men de er like store", "Nei de er jenter men har bare blåe og brune klær "og sist men ikke minst "Ehhm...jeg husker ikke hvor gamle de er". NEIDA, altså...den siste er sann, jeg må ofte finne ut hvor mange mnd de er, for så å pugge det. Ofte blir det da til at de f.eks var 14 uker i 5 uker, 15 mnd i 3 mnd og nå sist 18 mnd i 2 mnd.

Parents of the Year strikes again.

Jeg har byttet til 19 mnd nå da... :)

Men apropos å holde alt under kontroll. Det ender selvsagt med at Nathaniel finner ut at han skal løpe opp i skogen borti her. Så sier jeg meg enig i at det er fint med en tur i skogen, og strekker hånda mot Julian slik at han kan bli med oss. NEIDA, det skal han HVERTFALL ikke. Deretter setter han på seg furteleppa, for så å smile litt for lurt og tar løpefart rett ned mot veien. Jeg spurter kontrollert etter og hiver han under armen og spurter tilbake opp i skogen for å finne Nathaniel. HAHA. KONTROLL.





Nathaniel ar fort igang med diverse aksepterte og mindre aksepterte akriviteter som å grave store jordhull og kaste jord på Julian, kaste steiner på meg OG Julian, kaste gress på oss og løpe rundt benken vi satt på som en gal indianer på mordtokt.



Julian var litt for fin for å sitte på bakken, så vi satte oss da på en benk. Etter en lten stund ser jeg at Julian begynner å vrikke og vri irritert på seg og jeg kjenner at det klør og kribler litt selv. JODA, vi hadde jo selvsagt IKKE lagt merke til den digre maurtuen under benken.... Det hadde Nathaniel however, for han stod bak oss og holdt seg på magen, pekte på maurene og lo....

Etter en stund myknet Julian også opp, og gresset var ikke så skummelt likevel.



Da måtte Nathaniel pønske ut nye tergemetoder...



Som da gikk ut på å lure Julian med seg opp en bratt grussti, for så å ende opp med å falle selv. Ohh, Karma hurts.



Bitter Nathaniel og Fornøyd Julian :)



Så måtte vi bevege oss inn igjen, noe som selvsagt ble svart ved at de løp hver sin vei opp i skogen mens jeg vinket og smilte til naboene for å signalisere at alt er planlagt og tilrettelagt. HE HE. Da de endelig gikk en tur inn LØP jeg inn i skogen og tok en bebiss under hver arm og jogget lett hjem igjen.

I DID IT.

Så jada.

- Cecilie

Ingen kommentarer

msthea

19.05.2010 kl.22:03

leser bloggen din hver dag! du har skikkelig søte tvillinggutter ; D

Skriv en ny kommentar

hits