Prøveløslatelse

Jadda, da var jeg hjemme på prøveløslatelse igjen grunnet god oppførsel. Denne gangen passet jeg på å se meg NØYE rundt før jeg utførte terrorisme og faenskap på Aker Sykehus. Jeg er hellig overbevist om at det er lagt ut en warning på det felles intranettet til samtlige sykehus i Oslo-området by now - om ikke på hele Østlandet.

I dag tidlig konsumerte jeg en meget mager frokost.



Yes, Coffee. Jeg snek i kaffekøen, blandet kaffepulver med ferdigblandet kaffe og kjeftet rundt meg da folk påpekte det. "Det må da litt styrke til i dette skvipet!!"

Deretter småløp jeg forbi samtlige pensjonister i kampen om den fineste, mykeste og peneste sitteplassen i avdelingen. Jeg slo de bokstavelig talt ut av gåstolkursen og hoppet i sofaen med kaffekoppen, boken og et lurt smil. Jeg vant.

Vondt i ryggen liksom? EH NEI, tror ikke det, da hadde du ikke kunnet bevege deg så sprekt med den gåstolen!

Det tragikomiske oppi det hele er at pensjonistene enten var halvveis blinde og døve, bare døve, svaksynte eller manglet en annen essensiell sans. Dette gjorde at samtlige, slått ut av kurs, havnet på toalettet, i noen andres sykeseng eller på en stol i gangen i god tro om at de hadde kapret sofaen. Men der satt jo jeg og koste meg - HE HE.

NEIUFF.

Men seriøst, det var jo kun pensjonister der. Eller, ikke bare pensjonister, men typisk sånn VELDIG gamle mennesker. Beyond pensjonist - på en måte. De hadde mange artige historier fra gamle dager da alt, selvsagt, var MYE bedre, folk var MYE mer takknemmelige, alle jentene og damene gikk ALLTID med kjole og skjørt og ALLE kunne å takke for seg og var høflige. Det var jammen tider det. Jeg innrømmer at jeg satt nokså trollbundet av alle historiene, selv om samtlige verken hørte eller så meg. Ikke mindre var klar over at jeg satt der i det hele tatt. Men jeg fikk ropt ut av meg et par: MHM, JA, SÅ SPENNENDE og HE HE HE, slik at jeg var sikker på at de fikk med seg responsen.

Jeg heter forresten Hilde, Siri, Gerd, Cecilia, Silje og Ingunn nå. Men det er HELT ok.

Det positive var jo at jeg følte meg ekstremt ung og sprek!

Jeg var selvsagt innlagt her;



Seriøst, jeg kan ikke noe for det men jeg lo faktisk høyt da jeg gikk ned en etasje og fant ut hva som befant seg i "under meg". Det skal ikke stå på humoren på sykehus! Eller skal det kanskje det? Burde kanskje det...

Uansett. Jeg hadde det artig lenge og sendte MMS til samtlige jeg anntok at kunne ha i nærheten av den samme humoren som meg. På vei videre nedover i trappene, siden kroppen nå har fått en god dose økt energi, befinner jeg meg plutselig i en slags kjeller med labyrinter hvor jeg får øye på et skilt hvor det står "AKERTINA". ÅRETS ordspill, jeg døde - en gang til og tok selvsagt et nytt bilde.... Aker Kantine, get it? HE HE.

Nei, nå lover jeg å skjerpe meg.

Uansett, da det var på tide med foring stod alle linjet opp i kø, akkurat som på en psykiatrisk anstalt hvor man venter på medisinglassene sine - seriøst. Jeg ble litt nervøs, noe som førte til at jeg ikke klarte å gjennomføre løgnen jeg hadde øvd på de siste to timene. Jeg hadde nemlig undersøkt kjøkkenområdet diskré tidligere på dagen og funnet ut at det var noe som het "Dia-dessert" og noe som het "Vanlig dessert". Når det blir min tur for matpåfyll som i en amerikansk kantine, får jeg spørsmålet jeg har et nøye innøvd svar på.

Kjøkkendame: Vanlig eller Diabetes?
Cecilie: Øhh, ehm...hæ?
Kjøkkendame: Ja, har du diabetes...eller?
Cecilie: Ja, JA jeg har vel det...hvertfall sist jeg sjekket.
Kjøkkendame: Hehe, da skal du få dette.
KLÆSJ SPLÆTT. En herlig hvit guffe med E-rød saus over blir satt på brettet mitt.
Cecilie: Tusen takk.

Som dere ser sviktet hjernen meg et øyeblikk slik at det innøvde svaret, som for øvrig var "Ikke diabetes", ble erstattet av "Øhh, ehm...hæ?"

Så jada, denne greia(hjernen) som liksom skal være så lur svikter meg alltid når jeg trenger det mest. Jeg VIL IKKE HA DIA-DESSERT.



Den matguffen er forresten noe så kulinarisk som svine-gulasj... Og nei, jeg spiste ingenting av verken maten eller "desserten"! Jeg var en ...smule...supersinna og listet meg ut i gangen og satte maten kjapt tilbake før jeg spurtet bort til kaffebordet, hentet en megatørr slankekjeks og gikk uskyldig tilbake til cella mi mens jeg tenkte over maten de måtte ha blitt servert i etasjen under, dere vet "Senter for sykelig overvekt".

Uansett, ingen spiser kokte poteter. Eww.

Jeg liker omtrent alt altså, det skal ikke stå på det, men. Men.

Siste artigheten på menyen i dag var noen plakater taktisk plassert ved siden av kiosken nede ved hovedinngangen. Mens jeg slentret bortover i mangel på energi etter å ha konsumert en hel tørr slankekjeks fanget noen merkelige illustrasjoner øynene mine og jeg måtte se nærmere. La meg bare si at prostata-kreft er noe jeg ikke unner min verste fiende etter å ha lest litt, og ikke minst SETT litt på disse....



Nei vet dere hva, dette er utrolig stygt av meg.

Uansett, etter å ha ledd..stille..inni meg i ti-minutters tid fant jeg ut at jeg ikke orket å lese videre etter at jeg kom over det faktum at personen må ligge slik i 2 timer. Mest fordi det vil jo aldri angå meg - direkte. HE HE.

Jeg har tenkt til å svare på det spørsmålet alle sitter og stiller seg selv nå: HVORDAN klarer man å ta bilde av dette uten å bli ekstremt flau i en resepsjon midt på dagen fullt av mennesker? Og det skal jeg fortelle dere: Jeg var ikke flau.

Neida så, det skal ikke stå på evnen til å underholde seg selv. Galgenhumor slår aldri feil. Aldri.

Gutta hentet meg i 5 tiden og tok meg med hjem på parol, alle 3! Selvsagt gikk det en smule sakte siden vi klarte å befinne oss i sentrum midt i rushen, slik at jeg måtte ty til en underholdning som ALDRI slår feil - BORTE-TITTEI!





Kjempemorsomt! Jeg føler meg så ekstremt vellykket som mor og entertainer når jeg alltid får et smil etter en runde med borte-tittei UANSETT.

Så dette var underholdende i hele 10 minutter for vi måtte stoppe og kjøpe boller. Da ble Julian sinna, jeg vet ikke helt hvorfor, men han kastet bolla ned på gulvet, hylte, fikk den tilbake, hylte, kastet den på gulvet, hylte, fikk den tilbake, hylte. And so on...

Ellers...



...så er det jo alltid en årsak til at de velger å holde enkelte innlagt over lengre perioder uten å gi dem noen konkret diagnose eller forklaring.

Det er ofte for almennhetens trygghet.



Until i morgen

- Cecilie

 

Ingen kommentarer

Altidus

12.05.2010 kl.00:08

Hahaha xD du er genial Cecilie! Lo så mye at når jeg skulle tørke en tåre så stakk jeg fingeren i øyet heller, det var litt nedtur men :p

Skriv en ny kommentar

hits