I like Vietnam-music

Etter å ha vært hjemme en tur og kom tilbake til anstalten/isolatet på torsdag kveld var det rett og slett noe....ille...som møtte meg. Før jeg tok en tur hjem på Onsdagen flyttet det nemlig en dame inn på rommet mitt. Ei vietnamesisk dame som så vidt kunne engelsk og som selvsagt, unnskyld meg, hadde en norsk middelaldrende mann som ikke akkurat var den som fikk 5 i engelsk på grunnskolen, egentlig ikke 3 heller.

Unnskyld meg igjen, men den stereotypiske mannen som aldri ville fått napp i havet på noen som helst skapning som forstod språket han snakket.

Uansett, han har i alle fall vært omtenksom og tatt med seg en CD-spiller til sin frue. Og hva skal man vel med en CD-spiller(i 2010...) uten en CD. Joda, han hadde husket det også...så satte det igang..... "Heftig" pling plong panfløyte rytmiske rolige sanger. Jeg kunne se for meg sangeren, noe i nærheten av en Ricky Martin, bare med hakket mindre sex-appeal.

Jeg bet sammen tennene. Greit nok, rolig nå Cecilie.... Saken er at før jeg dro hjem på onsdagen hadde hun sittet, bokstavelig talt i 3 timer I STREKK, i telefonen, på HØYTALER, og det var ikke akkurat innestemme på menyen. Når jeg måtte bruke badet, som selvsagt var på hennes side av "skilleveggen" beit jeg tennene sammen og presset frem et "smil"  som ikke kan ha sett annet enn ekstremt anstrengt og smertefullt ut.

Men uansett, "pling plong jungelrytmer" fortsetter og jeg begynner egentlig å finne denne musikken svært avslappende. Det er den type musikk du hører når du er på en orientalsk restaurant og spiser en bedre middag i rolig atmosfære.

MEN SÅ. SERIØST, begynner hun å SYNGE...



Jeg har hørt bedre vokalister, for å si det sånn... Nå var frustrasjonen min kommet til et punkt hvor jeg, i stedet for å bli ildsint, sleit med å ikke le meg ihjel... Hun MÅ ha hørt at jeg kvalte latter i ekstrem grad bak skilleveggen.

Etter en stund blir jeg jammen vant med syngingen også. Jeg aner plutselig en lettere irritert og spent stemning i samtalen mellom dem, før hun faktisk begynner å GRÅTE. Snakker vi MEGA-Awkward her? Gud, hvor skulle jeg gjøre av meg? De bestemmer seg omsider for å ta en tur ut, som ikke var på annet enn sin plass(?). De må da selvsagt gå forbi meg og smiler unnskyldende begge to før hun sier med tårer i øynene: "You want to listen to my Vietnam-Music? Hvor jeg, samvittighetsfull som jeg er, ikke klarte å si annet enn: "Yes, of course, it´s very nice!!"

Uff av meg.

Da jeg i går fikk beskjed om at jeg fikk reise hjem i helgen ble jeg EKSTREMT lykkelig, helt til...



..jeg fant ut at jeg går glipp av denne konserten neste søndag. Andre enn meg som undres over bruken av anførselstegn rundt "beste"?

NEEI? Jeg løp tilbake til rommet mitt i tårer og gjemte meg inne på badet mens jeg ropte: "JEG VIL IKKE HJEM, NEI, JEG ER KJEMPESYK, VIL IKKE HJEM, VIL IKKE HJEM, VIL IKKE HJEM!" mens jeg holdt meg for ørene og mest sannsynlig ville blitt erklært som sinnsyk i gjerningsøyeblikket om jeg reiv av samtlige sykepleiere håret i protest.

Så ble jeg bundet fast i tvangstrøye og send med Taxi hjem...

HE HE.

Men saken er jo, at nå må jeg gjøre et eller annet drastisk så jeg blir innlagt på Ullevål, strategisk best på fredag eller lørdag, slik at jeg får forberedt meg til konserten. Samtlige forslag tas under seriøs vurdering.

Jeg er i alle fall hjemme igjen nå og Thomas valgte omsider å løsne meg fra tvangstrøyen i går kveld etter at jeg hadde vist god oppførsel i et par timer...i strekk. Og selvsagt fordi jeg bestakk han med løfter om matlaging. Mens jeg har vært fraværende kan det se ut som om det har slått feil et eller annet sted i kapittelet om bordmanérer...








Great.

Thomas har, selvsagt, skaffet seg en elskerinne mens jeg har vært borte. Hun heter så mye som Electrolux Ultraone og er visstnok stillegående, meget effektiv og har upåklagelige former. Jeg føler meg jo en smule utkonkurrert, men tro ikke jeg har tenkt å bli sånn snill og mindre hespetre av den grunn. Han presiserer å fortelle meg at han har kjøpt en ny oppvaskbørste også. Den var til meg.

Trenger jeg å fortelle mer? Nej.

Jeg får ikke lov til å røre Miss Electrolux heller uten at han sier jeg "gjør det feil". Helt greit for meg. Veldg greit faktisk. Fra nå av er det meg og Mr. Oppvaskbørste for alle kreftene.

Med andre ord, jeg har både vunnet og tapt denne gangen.

- Cecilie

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits