Ikke ALLE barn vil ut å leke...

Ikke mine, hvertfall.

Jeg tenkte i all min godhet at vi skulle få oss litt frisk luft i dag og tok med meg gutta ut. Jeg burde ant uro allerede da jeg fant frem jakke og støvler. Nathaniel begynte med det samme å gjemme de vekk under sofaen og lekene sine. Da vi omsider fikk på oss klær og sko åpnet jeg døren og Nathaniel setter i gang: UÆÆÆÆÆÆÆÆÆ *sutresutresutre*.

Jeg burde snudd, men neida. Ut skulle vi. Det er selvsagt ikke flaut i det hele tatt å dra med seg to gutter ut mens naboen tilfeldigvis kommer ned trappen og lurer på hva som er galt. HYL HYL.
Smør på et gliis, smør på et gliiis."Ja eh, de er litt trøtte.... Jaa, stakkar! Mhm, vi skal på tur ja, ja det er bra med tur! Hehe!"

Etter en liten stund var det OK å gå litt. Nathaniel tviholdt på hånda mi og satte igang ramaskrik når jeg prøvde å foreslå å gå alene eller ta på snøen.

Snø er tydeligvis skummelt og dødsfarlig. Dette visste jo ikke jeg, dum som jeg er.

Julian ville ikke gå tur med oss, han skulle gå sin egen tur, i motsatt retning selvsagt....







Med unntak av hvis han faller skal Julian ikke ha noe av at jeg tar på han eller prøver å foreslå veier å gå... Jeg har liksom alltid følt meg så "in control" inntil jeg fikk gutta, men nå er det visstnok ikke jeg som skal bestemme noe som helst lenger. Det ble faktisk slikt et rabalder her utenfor at jeg måtte begynne å se meg omkring for sinte naboer som kunne anmeldt oss for disturbance of peace.

Opptatt av hva alle andre tror som jeg er, ble jeg superstressa når det kom noen gående og gjorde alt for at de skulle være fornøyde mens folk gikk forbi. Skjerpet, kontrollert og stille. Det skal innrømmes at det jeg hadde mest lyst til var å plassere dem bak en snøfonn og late som de ikke var mine. HE HE, neida...(?)

Ellers har jeg vondt i magen i dag, that sucks. Er ikke like enkelt å glise og late som alt er vidunderlig når man må gå som en Quasimodo for at det ikke skal gjøre for vondt...sånn banneord-vondt. Og for å si det sånn...så hjelper det ikke så veldig på den allerede sårt savnede tolmodigheten min.
Til slutt sa jeg: "Nå skal vi inn gutter, komme komme, Juliaaaan, komme da!?" Mens jeg gliste som i Mekonomen-reklamen og latet som livet mitt var superperfekt. God timing, akkurat da kom en nabo som tilfeldigvis er styremedlem gående. Nå vet i alle fall noen av naboene at jeg er en dugbar mor, HE HE. Score.

Det som selvsagt skjer er at Julian begynner å gnikke seg inntil en megaskitten elektrikerbil som tilfeldigvis står rett foran åpningen. GREAT.

Nok om alt som suger i dag, nå skal jeg konsumere en god kopp grønn te og tenke positive tanker. Dere vet:

Tenk positive tanker,
si positive ord,
gjør positive handliger
og det positive gror.

Super-bullshit.

Ingen kommentarer

Caroline

11.03.2010 kl.14:23

Tusen takk skal du ha for kommentaren! Det er ikke så mange som vet om EDS, men, den blir mer og mer kjent. Håper hverdagen med diabetes ikke er helt forferdelig. Ser du har to helt fantastisk nydelige gutter.. De var helt skjønne!! :)

Ha en fin dag!! :)

Skriv en ny kommentar

hits