Vi lever - og sånn.

Altså, her går det fort fremover, dagene bare FLYR fra oss. Vi har vært i møte med barnehagen på mandag og skal komme frem til en løsning som passer for oss alle sammen. Det var en god tone og alle fikk sagt det de ville, inkludert oss. Gutta er friskere enn noensinne og det virket som de syns det var spennende å være i barnehagen en liten stund mens vi hadde møte:)

Jeg har en...svak....følelse av at gutta syns jeg er den mest kjedelige i hele universet for tiden og har derfor begynt å leke apekatter i jungelen med gardinene mine. Takk gud for IKEA og deres solide lengder til 45 kroner liksom - YEAH. Jeg vurderer å kjøpe et par lengder for å ha de liggende, genial idé! Tenk da kan vi bare bytte ut de apemaltrakterte når vi får besøk og henge opp noen pene og nystrøkne noen. Gud av meg - lurt!

Ellers har gutta lært seg å leke "borte - tittei" og syns dette er ekstremt underholdende for tiden. Problemet er at jeg syns de er så fatastisk søte når de holder på, noe de selvsagt vet og bruker aktivt mot meg når jeg kommer med sinnastemmen min.
Cecilie: NEI Nathaniel, ikke rote der! Ikke slå bror! NEI!
Nathaniel: TIÆÆÆÆÆI!! *holde hendene i ansiktet og glise*
Cecilie: ÅÅH så søt guttebass! Komme få suss!

Yes....så her går oppdragelsen sin normale gang. Jeg er svak og innrømmer det.

I og med at batteriladeren fortsatt ikke er tilbakekommet, slår vi til med litt gamle bilder fra julen 2008 og Nathaniel sitt første møte med Apekatt. Sjekk det gliset, allerede her var planleggingen igang....





Ikke det første møtet med meg altså - HE HE HE.

Tilbake til "borte-tittei".... Julian er ikke av fullt så lurt kaliber som broren sin når det kommer til denne leken. Det sier seg jo selvsagt selv at i "borte"-delen av leken kan man ikke se noe da hendene dekker øynene. Dette ser ikke ut til å stoppe Julian fra å ta stormfart gjennom stuen, hyle av fryd og dunke RETT i veggen. Hvor kom den fra liksom? Foreløpig er ingen skade skjedd - jeg tror pannen til Julian har grodd et beskyttelseslag og derfor er mer rustet til daglige smell.

Ikke nok med det, men i og med at Julian har en dobbelt så stor globus som broren sin, finner han det til tider vanskelig å få dekket hele ansiktet med de små hendene sine og da må det slevsagt prioriteres. Praktisk nok er det ALLTID øyene som er dekket til likevel....

Her om dagen satte jeg meg ned ved macen for å gjøre viktige ting som å sjekke ut siste viktige skrik på minmote, seher og theskinnywebsite. Samt kvinneguiden, blogger og andre ekstremt viktige, up-todate, viktig-å-vite, nyhetsverdige og essensielle nettsteder. Viktige ting - liksom. Viktigere enn å få med meg hva som skjer i stuen med mine barn, obviously. Når jeg snur meg og setter meg tilbake i stuen kommer Julian bort til meg, gliser og peker i panna si. Der har det oppstått - SERIØST - fem nye blåmerker. HVORDAN er det mulig? Uten lyd, uten skrik. Hmm....

Så ser jeg bort i lekekassehjørnet hvor Nathaniel står og ser i taket og later som ingenting. Vel.

Så...da fant jeg frem et blinkskudd fra da det hele startet...





Og et søtt lite pysjbilde.





Nå skal jeg trylle frem flere flotte blinkskudd fra guttas begynnelse på livet og komme tilbake med en post til senere:D

KLEM, og alt det der (?)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits