Related Posts with Thumbnails

"Ehh, 113? Magen min sitter fast i do?"

Det har gått litt over en uke siden operasjonen og øyet mitt fungerer stadig bedre, det fungerer faktisk bedre enn på lenge (bank i bordet). Når øynene fungerer bedre får det, forsåvidt gode, konsekvenser for husarbeidet. I og med at jeg ser bedre, ser jeg jo at jeg kunne ha gjort litt mer enn å støvsuge og vaske av bordene siste tiden, så jeg tok i et skikkelig tak på badet.

Elsker å vaske bad.

Motivert og ivrig dro jeg på butikken for å handle inn ny sånn gulvvaskgreiehåndtakting?..(ja, det er så lenge siden), vaskemidler fra A til Å, vaskehandsker og satte i gang. Jeg ser meg så vidt i speilet på vei inn til badet og bestemmer meg for å gi litt faen i at jeg er iført en paljettbefengt partytopp. Fashion before funksjonalitet, alltid. Dessuten gjelder det å smi mens jernet er varmt, det er slettest ikke sikkert at jeg kommer til å føle denne motivasjonen igjen dersom jeg tar en skiftepause.

Å vaske gulvet er en ting, jeg tok til og med frem uante krefter og bestemte meg for å vaske bak og under vaskemaskinen. Hvem gidder det liksom. preggo Cecilie i paljett-topp. Da gulvet var ferdigskrubbet tok jeg tak i toalettet etter å ha gradvis løftet meg fra alle fire til stående stilling. Blodtrykket må liksom samarbeide litt, noe det ikke er så keen på for tiden. Det er nå visse nyutvokste kroppsdeler kommer litt i veien. Jeg er på en måte litt midttung for tiden og befinner meg stående bøyd over toalettet for å vaske på andre siden da jeg merker at tyngdekraften alltid vinner. 

Jeg er så lykkelig for at jeg aldri tok meg tid til å demontere håndtaket på veggen ved siden av toalettet da jeg flyttet inn. Det bodde en gammel dame her før meg, og både dette håndtaket og det i dusjen har faktisk bevist seg å være ganske så nyttig. Det er bare akkurat så jeg ikke sklir og magen elegant detter oppi do, vakum kicker inn og jeg blir stående fast der.

Herregud, tidenes pinligste nødsamtale.

Når jeg etter litt kaving kommer meg på beina igjen skvetter jeg av mitt eget speilbilde, håret er nå litt sånn halvveis til alle kanter med såpeskum her og der. Tror jeg skal begynne med litt sånn Eau de Grønnsåpe avec Salmiak hver dag :) Dagens sminke var litt, bortkastet, men paljettoppen gjør alikevel at jeg ser dødsbra ut sammenliknet med et skogstroll på heroin.

Så bare: "Ahh, kanskje jeg skal ta stua også?!"

Nei, det skal jeg ikke, ikke i dag.

Må ha mat, dagens første måltid faktisk, time flyes when you`re having fun liksom. Siden jeg bare hadde kjøpt Ajax, Klorin, Salmiak og frossengrønnsaker måtte jeg finne på noe lurt. Og nei, jeg kokte ikke grønnsakene i grønnsåpevann. Although that makes sence.
Da ble det gresk yoghurt med banan og valnøttkjerner :D

Jeg fortalte/skrøt til min mamma om dagens bragd i håp om å få ros tilbake, jeg burde kjenne mamma bedre by now, og svaret jeg fikk da jeg sa jeg nesten hadde falt i do var: "Hahahaha, hva med rævva?" Og jeg bare nei, jeg pleier ikke å vaske dass stående i bro. But next time.

Føler meg relativt løsemiddelskadet akkurat nå og plutselig er både den tette nesen og tette pappen helt klare, Jeg tror ikke folk vil merke forskjell, uansett. Jeg har også pynta bordet :D

Nå skulle jeg akkurat til å skrive om naboene mine, men så kom jeg på at de mest sannsynlig stalker my every move allerede, så best å holde sitt på det tørre :D One day.

 

 

 

 

 

 

En høyere makt

Da er operasjonen vel overstått for denne gang og jeg var egentlig verken stolt eller skuffet over meg selv før min kirurg i dag nevnte at hun syns jeg var utrolig "fattet" og uforventet rolig under operasjonen til tross for å ha vært såpass stresset på forhånd. Så nå er jeg egentlig ganske stolt og en smule lettet. Ser ut som alt har gått bra, så da gjelder det å unngå netthinneløsning og infeksjon fremover. Eller egentlig er det ikke så mye man kan gjøre for å unngå dette, men det er lov å håpe at jeg ikke er en av de få som opplever disse komplikasjonene i ettertid denne gangen. Det er desverre slik at hver gang jeg føler jeg på en måte har hatt nok, så skal man ikke vente lange stunden før noe nytt dukker opp.

Dessverre.

Jeg er mest av alt overrasket over en ny side ved meg selv i disse tider, i og med at jeg ikke er den mest religiøse i mengden har jeg på en måte ikke følt for å verken be eller foreta godgjørende kirkevisitter for å endre verst tenkelige utvei. Missforstå meg rett, jeg takker gledelig og takknemmelig for alle som har sagt de ber for meg, men selv har jeg aldri trodd på noe spesifikt. At en eller annen høyere makt kan ha innvirkning på det jeg til nå har sett på som tilfeldigheter eller rett og slett en ukontrollerbar skjebne er ikke lenger helt utenkelig. Dette kan rent rasjonelt sett være et slags trøstende overlevelsesinstinkt, men jeg tar meg selv i å gjøre ting jeg ikke gjorde før, tenke over ting som ikke streifet hodet en gang tidligere og revurderer daglige tanker, vurderinger og prioriteringer.

På mange måter blir man et nytt menneske som man ikke kjenner selv en gang. Det høres mer eller mindre latterlig ut når jeg forsøker å fortelle om det, for jeg kan like poster på facebook for "karmas skyld" fordi jeg føler det er riktig å like ting med skadede dyr, tapre barn og soldater som har ofret ting i krig. Det kan være hva som helst, men i ren desperasjon har jeg følt at jeg BURDE like dem bare for å håpe at en eller annen høyere makt får det med seg og velger å gi meg godvilje fremover. Jeg har begynt å brette sammen og donere klær jeg tidligere ville kastet i søpla til UFF og unngår bevisst å ta livet av insekter uansett hvor små eller irriterende de er. Det hele er på en måte helt absurd, men det hjelper meg gjennom dagene.

All tenkingen kan også til tider gjøre meg helt utslitt, for kverna går på en måte konstant rundt og produserer nye tanker, tenkelige situasjoner og utfall. Jeg bruker mye tid og krefter på å sørge over tenkelige utfall og dette er jo totalt bortkastet, det vet jeg, og bruker faktisk nå tiden aktivt på å ikke "sørge over uspilt vann". Og jeg er ikke et bedre menneske enn at jeg til tider/ganske ofte kan tenke at ting er urettferdig. Når man gjør en feil og lærer av den, skal man kunne gå videre i livet uten de store skadene. I mitt tilfelle fikk jeg liksom ingen sjangse til å snu prosessen, gjort er gjort liksom. Hva jeg hadde gitt for bare èn eneste sjangse til å angre og gå videre med kun skrekken og ikke de fysiske skadene.

På den annen side hører jeg hele tiden, fra alle og enhver, venner og familie at "Dette kommer til å gå bra!". Jeg tror dem ikke, jeg tør ikke å tro dem og jeg våger ikke selv å tenke på den måten. Selvsagt er det godt ment, men slik jeg har opplevd og ser det blir skuffelsen desto større når du da får slengt dårlige nyheter i ansiktet. For det er faktisk ikke sånn at alt går bra hele tiden. Veldig ofte gjør det ikke det. Igjen er det ikke spesielt konstruktiv og fornuftig bruk av tid å forberede seg på det verste heller, dersom det ikke skulle skje. Men hittil er det det eneste jeg tør. Jeg tror faktisk jeg aldri igjen kommer til å tenke at "Dette går bra!" Å tenke positivt mener mange at hjelper, jeg mener det motsatte. Men så kan det godt hende jeg er negativ av natur. Det er i så fall et resultat av livet man har levd, tror jeg.

Mine to lykketroll er gjennomtrengende og ærlig lykkelige hele tiden, og for å være helt ærlig håper jeg aldri noe eller noen tar fra dem den følelsen. Julian sier alltid, uansett, "Men DET går bra!" "Julian, du har tatt på deg buksa bak frem?" "Men det går bra, mamma!" "Julian, du har sølt is på hele den hvite skjorta di?." "Men det går bra, mamma :)" Og han har helt rett, det gjør jo det. 
Nathaniel er av typen som aldri gir opp, aldri. Har han bestemt seg for noe, å lære å sykle, å stupe kråke, å knipse, så gjennomfører han det med glans hver eneste gang. Og han sier stadig vekk til både meg og Julian "Men man må ikke gi opp :)" Ironisk nok, er det jeg som har indoktrinert dette.



Til syvende og sist tror jeg alle blir mer eller mindre ufrivillig farget at den "flaksen" eller "uflaksen" man har i livet, men det er alikevel stor forskjell på utgangspunktet. Julian er et godt eksempel på dette, helt fra han var født har han hatt en helt misunnelsesverdig evne til å se det positive i alt, uansett. Da han var 3 år, kom han masjerende mot meg ved kjøkkenbordet og sa "Mamma, jeg vil ha bolle!!" Jeg måtte forklare; "Jeg beklager Julian, vi har ikke noe bolle, men vi har eple, har du lyst på det?" Det var et desperat forsøk fra min side uten et eneste håp om å lykkes. Men jammen, han svarer "Ja! Eple vil jeg ha! Jeg elsker eple!"

Evnen til å se det positive i alt. Jeg gjør faktisk mitt ytterste for å leve etter mine sønners eksempel.

 

 

Ting man tar for gitt og realiteten av konsekvenser

Og her kommer det et innlegg av typen jeg selv aldri skulle tro skulle komme fra meg, men det hender at selv jeg tyr til drastiske endringer i adferdsmønster når jeg står ovenfor en stor og betydelig endring i livet. Jeg ønsker først og fremst å utdype at jeg ikke skriver dette for å få medlidenhet. Medlidenhet er for min del noe av det jeg frykter mest og det gir meg faktisk ingen verdens ting annet enn dypere sorg. Når det er sagt, skriver jeg dette for min egen del, fordi jeg trenger å få tanker ut av hodet og "sortert" svart på hvitt, men mest av alt ønsker jeg å kunne bidra til endret tankegang hos andre, revurdering av verdier og ting man tar for gitt uten å en gang tenke over det.

Øverst på listen av ting man tar for gitt, er naturligvis privilegier, sanser og evner man er født med. Hørsel, tale, å kunne gå, se, løpe. Det er fryktelig synd at man ikke tenker over ting man har før de står i fare for å bli revet vekk fra deg. Jeg har vært der selv, hele livet har jeg testet kroppens evner til å tåle det mest grusomme av påkjenninger. Jeg har mishandlet min egen kropp til det punkt hvor den, på en måte endelig, tar igjen. Det skulle bare mangle faktisk.

For forståelsens skyld har jeg hatt Diabetes type 1 siden jeg var 3 år og har ikke tatt den spesielt seriøst de siste 5-6 årene etter jeg, ironisk nok, fikk to engler i livet mitt. Det er en underdrivelse å si at jeg ikke har tatt den seriøst, for jeg har faktisk gitt totalt faen og prioritert en anorektisk kropp fremfor å gi kroppen det den trenger av insulin og mat. Dette vil få konsekvenser, det fikk konsekvenser. Alle sa det, helsepersonell, venner, mamma. Jeg trodde ikke at det kom til å skje meg, for man har en lei tendens som ung å føle at man er udødelig, og spesielt når jeg hadde vært "syk" såpass lenge og det enda ikke hadde forekommet noe som helst av senkomplikasjoner. "Du kommer til å miste følelsen i føttene og stå i fare for å amputere lem.", "Du kan miste synet delvis eller helt og få problemer med nyrene som fører til dialyse resten av livet." For ikke å snakke om total organsvikt og i verste tilfelle død.

Ingen er udødelige eller uskadelige.

Jeg lot advarslene prelle av som regndråper på oljet terassegulv. Ingenting gikk gjennom. Jeg hadde da ingen plager etter så lang tids mishandling av kroppen, så da skjer det sikkert ikke meg. Trusler fungerer sjelden før de er en realitet.

Jeg har virkelig revurdert effekten av trusler grunnet dette, spesielt når det kommer til barneoppdragelse. En trussel må være reell og tenkelig. Den trenger ikke være spesielt alvorlig, men trusselen må kunne "gjennomføres" og gjerne oppleves en gang eller to, før man forhåpentligvis lærer av den.

Nå er det dessverre slik, at truslene jeg fikk bare kan oppleves og deretter eskalere, men aldri bli bedre dersom de skulle dukke opp. Og det gjorde de jo. For 2 år siden begynte jeg å miste følelsen i tærne og delvis føttene, nevropati, nerveskader grunnet høyt blodsukker over lengre tid som gjør det forferdelig vanskelig å oppdage sår. Og når det dukker opp sår er det ikke nødvendigvis slik at de gror i det hele tatt. Dette fikk jeg oppleve før jul da jeg stod i fare for å amputere min ene tå. 

Den overlevde, men dette med konsekvenser da jeg fort og effektivt kjørte mitt blodsukker ned på normalverdier for å redusere sukker i blodet og dermed få sårene til å gro. Det er jo flott for kroppen, kroppen blir kjempeglad, men det blir ikke øynene. De blir forvirret av denne endringen og det bestemmer seg for å danne en mengde nye blodårer for å kompensere for redusert oksygentilførsel over tid. Hele prosessen makes no sence, men det er først nå jeg virkelig tar ting seriøst. Først nå, først da jeg står i fare for å miste evnen til å se.

Så mye måtte til, kan du tenke deg følelsen av å ikke endre en dårlig livsstil som kan føre til døden når du har to barn du skal følge opp resten av livet? Hvorfor måtte det gå så langt, spør jeg meg selv hver eneste dag. Hvorfor gjorde jeg ikke noe før da jeg fortsatt hadde sjangsen til å unngå komplikasjoner? Hvorfor? Jeg føler meg som verdens verste mor.



Jeg ble stilt et spørsmål av min psykolog midt i denne prosessen som har brent seg fast i mitt hode; "Hva kunne ha skjedd eller ført til at du gjorde denne endringen på et tidligere tidspunkt?" Og jeg måtte ikke tenke lenge en gang; "Da måtte dette skjedd på et tidligere tidspunkt." Det er ingenting annet jeg kan se for meg at hadde ført til at jeg tok dette alvorlig tidligere, bortsett fra at synet ble satt i fare, Dette setter ting veldig i perspektiv, men jeg er sint på meg selv hver eneste dag, hvert sekund, for at jeg ikke har sett realiteten i advarslene tidligere.

Jeg har allerede operert mitt venstre øye for økt trykk og ser bare 50%. Nå eksalerer nok en gang den nye blodåredannelsen og jeg må imorgen inn for sprøyte i øyet og operasjon igjen torsdag. Mest sannsynlig på det andre "friske" øyet ganske snart også. Det er dette eller å garantert miste synet.

Folk spør meg hva det er jeg ønsker å se før jeg evt mister synet helt, da dette for meg er en tenkelig ralitet grunnet min, ironisk nok, ytterst velutviklede intelligens. Jeg ønsker ikke å se Taj Mahal, den kinesiske mur, Paris, Himalaya, Disneyworld eller Justin Bieber live. Jeg ønsker kun en ting, å se mine barn vokse opp. Hjelpe dem med leksene til høsten, å lære dem å skrive og lese. Se deres begeistring i øynene over milepæler i livet. Å se dem synge i konserter på skolen, dra på sykkeltur sammen og ha de med meg alene på badestranda. Det er kun dem jeg vil se, resten av livet og jeg hadde ofret en hvilken som helst annen sans for å kunne se dem vokse opp.

Alle tårer jeg gråter er kun for dem. Og de slutter aldri.



Tankene dreier seg kun rundt gutta og alle gangene jeg angrer på at jeg har vært sint, litt for utålmodig eller ikke orket å leke med dem. Alt man angrer på ved et dødsleie. Stunder og selvfølgeligheter man ikke har nytt nok og sett verdien av. På dette punktet skulle jeg ønske jeg ikke behøvde å sove, så jeg kunne sett på dem sove hele natten.

Situasjonen føles totalt håpløs, jeg gråter hver eneste dag og kveld, av og til også på natten. Ofte tenker jeg at jeg heller ville fått en kreftdiagnose enn denne skjebnen, men til syvende og sist er det bedre å oppleve gutta vokse opp, enn å ikke være der i det hele tatt.

De er mitt alt og det er uutholdelig grusomt å tenke på at jeg har tatt det å være mamma og kunne se sine egne barn for gitt.

 

 

 

 

 

 

 

Flott med flått

Siden jeg har blogget 3-4 ganger siden nær-døden opplevelsen min så følte jeg for en liten bloggpause. Blir så mye stress med all publisiteten rundt min egen misunnelsesverdige fysiske form og strålende motivasjon. Det har i alle fall ikke noe å gjøre med at jeg ikke har noe liv hvertfall, for det har jeg.

!!!

På mandagen bestemte jeg meg for å ta et opprør med helvetesløypa i skogen for å se om jeg kunne finne en alternativ, mer fremkommelig rute enn sist. Siden jeg skulle i skogen, tenkte jeg å tre på meg en lang bukse, som sist, for å unngå opprevnede og flottinfiserte legger. Gud så lur og forberedt jeg er!

Så jeg tok en kort en :)



Hvordan ellers skal jeg få vist frem mitt signalgule Balloo-plaster. Dessuten tok jeg mest av alt på meg denne fordi den er sånn "anti-shake". Sinnsykt viktig når man er i skogen ass. Earth quake - alarm liksom.

Heldigvis valgte jeg en topp også, for å invitere alle skogens blodsugere til en orgie - på meg. Valgte den mest fordi det var Nike.

I det Spotifyen min la merke til at jeg nærmet meg forrige turs løype valgte den å reagere ved å slå seg helt av og ikke la seg overtale til å fungere what so ever. Jeg tenkte det kanskje var like greit...så jeg unngår en megaflause til midt i skogen. På den annen side....de jeg har møtt der før tror(vet) jo allerede at jeg er litt sånn "special", så det spiller egentlig ingen rolle om jeg synger høyt til låtene eller ikke....når jeg tenker meg om.

Ha ha ha, jeg bare tulla, jeg tenker meg jo ikke om. Jeg er jo blond :)

Finner etter en liten stund noen blåe plastikksløyfer i trærne som leder langs en sti. Score. Så bare.....velkommen ned hit:



Og jeg bare: Åh, så koselig! Ned i total darkness! Tror jeg tar løpefart i tilfelle det er en dødskjekk skogshunk der nede.

Så kommer jeg ned der da, titter meg ivrig rundt og bare....

Zombiehula. Serr

Snur meg igjen og bare....

Kødder ikke, det er seriøst zombiemyra fra andre siden av dalen, HERREJESUS. Jeg blir på dette punktet faktisk litt småredd, så jeg gir alt og løper opp en kjempebratt sti/fjellvegg-ish greie og kommer opp på en topp som i følge min nyinstallerte Runkeeper er 250 meter høyere enn der jeg i utgangspunktet startet turen. Jeg føler meg SPREK. Tilbake til naturen del 2! I GOT THIS! På dette punktet er det nesten så jeg kysser meg selv på bicepsen. Hadde den bare vært litt større, så jeg rekker bort med duckfacet mitt.

Etter å ha nytt utsikten/beundret min egen innsats noen minutter, kjenner jeg en irriterende kløe litt sånn random all over kroppen.



Flått. Altså, det er ikke flott som i fint, men flått som i virusinfiserte små blodsugende insekter.  Føler jeg må påpeke dette, da jeg lider av rettskrivingsfeilfobi. De har angrepet den lakserøde nike-toppen min og jeg får selvsagt helt noia, siden jeg er jente og sånn. Jeg hyler, klikker i vinkler. Siden Runkeeper har dokumentert min gårute har jeg bevis på disse klikkevinklene mellom 3 og 4 km på løypa mi:

Nei, dette er ikke en paint-tegning.

På et punkt her ser jeg bokstavelig talt livet passere i revy, det er et pent liv. For lite sjokolade. Jeg løper, hyler, vifter febrilsk rundt meg for å "skremme" bort flåtten. De blir bare flere. De vinner.

Du vet når du går langs en sti, får panikk av et eller annet, setter i gang å løpe som en mental patient og plutselig ikke er på en sti mer? Mhm. Det var det som skjedde. Jeg er nå i den TETTESTE granskogen - so we meet again. Kjemper meg gjennom buskaset som en amasone.

Fra Wikipedia: "Amasoner (fra gresk «uten bryst» eller «månetilbeder»). Amasonene var ifølge gresk mytologi et legendarisk matriarkalsk rike i ytterkanten av den kjente verden, styrt av kvinnelige krigere."

Uten bryst ja, det høres akkurat ut som meg...

Men så!



Herregud! Heller skutt enn spist av flått og tygd i stykker av zombier for så å våkne halvkonsumert og dra seg siklende ned til sivilisasjonen.

Oh vent...

HE HE HE.

Når jeg omsider kommer meg hjem igjen, takker jeg høyere makter for livet og glemmer fottøyet jeg har på meg når jeg skal i butikken....

HERREGUD!

 


I lekebutikken

I dag bestemte jeg meg for å sondere terrenget i lekebutikken for å finne ut hva slags lure bursdagsgaver jeg ønsker meg til gutta/gutta ønsker seg. Det første som slår deg når man vandrer inn i en hvilken som helst lekebutikk er jo at 80% av den er rosa.

Cecilie liker rosa. Noe som ender med at jeg fysisk hopper euforisk rundt i lekebutikken som en blond liten barbiedukke(?). Se for den en entusiastisk voksen dame i lekebutikken som omtrent river glitterkjoler ut av barna dine sine hender. Uansett, barn har ikke noe å gjøre i lekebutikken etter 20 en torsdagskveld, så damn you parents, ta de med hjem og legg dem! Det er faktisk en grunn til at jeg foretrekker å gå i lekebutikken på kveldstid - jeg liker bare mine egne barn. Stort sett.

"HAR DERE DENNE I MIN STØRRELSE!?"



Ekspeditøren bare: "Ehh...."

DET VAR ET SERR SPØRSMÅL! Skjer med kundebehandling....

But then!!

AHH serr!

"Hvor mye koster den store? JEG TAR DEN!"
"Den er ikke til salgs...vi får ikke lov å..."
"JEG GIR DERE HVA SOM HELST!"
"...selge den uansett hva du byr - beklager.."

Helt seriøst! Kundebehandling SOS!

Fant dette da :)

Fashion girl!

Min bedre halvdel syns ikke det var flaut å være med meg i det hele tatt, til tross for at jeg terroriserte hele butikken. Han fikk denne :)


Gud! Cut my rope liksom!

Ellers da, så kom jeg plutselig på at det var en grunn til at jeg var her....


Nei, ikke til meg...til gutta, jeg har ikke bursdag før i januar :(

Kom over denne geniale gaven!

Jajajaja det er en støvsuger! Type ekte! Herregud, dette er jo akkurat det jeg ønsker dem...ehh..de MÅ ønske seg!

Er til og med bilde av en GUTT på den!

Dette blir bra, tidenes bursdagsgave for 5 år gamle gutter. Parenting points. Kuleste mamman i verden osv.

Så fant vi dette....

Nå blir det dilemma, støvsuger eller prompepute? Begge deler gagner jo meg, på hver sin måte selvsagt, men ja. Jeg måtte faktisk gå hjem og sove litt på dette....

Akkurat i det jeg entret legoavdelingen på vei ut, just for fun...så bare.....



Herregud, finnes det SM Lego!?



Close enough. Lakk, lær, pisker, håndjern og politiuniformer.

Jeg har ikke drukket i dag forresten.

Etter at jeg ble overtalt til å ikke prøve ut alle prinsessekjolene, selv om jeg var overbevist om at en av dem kanskje var litt større i størrelsen enn de andre, beveget vi oss hjemover. Jeg ba min kjære pent om å være så snill å smøre ryggen min med krem...

Han er så jævlig morsom ass.

 

 

 

Damn, that white girl got some ASS

I dag tidlig tok jeg en løpe/krabbe/gå-tur i den urbane delen av kommunen vår..



Med unntak av en slesk, dvask og skitten halvgammel bonde med kubæsjbefengt snekkerbukse som satt på en sliten campingstol, til min store ekstase, midt på gresset sitt og gav meg noen sånne øyebrynsbevegelser opp og ned, var det ikke et eneste liv å skimte langs denne runden. Øyenbrynsbevegelser à la "I want you and I K N O W you want me too!" Lett mottakelig for smiger som jeg er, kastet jeg fra meg musikken og reiv av meg klærne før jeg hoppet over gjerdet og kastet meg over han.

Eller jeg spurtet som om livet stod på spill.



Av en eller annen grunn, mest sannsynlig karma, må jeg ALLTID tisse når jeg er på løpetur. Det failer liksom aldri. når det er 5 km hjem og det føles som om blæra allerede har sprukket og væske har fylt seg i hele resten av kroppen så du ser ut som en eksplosjonsklar bombe i trynet, da må man liksom bare....ta en sånn "tilbake til naturen"-tur på WC granskog. Skogen var utrolig nok veldig tett selv helt inntil veien her, men jeg kom meg jo et par meter inn før jeg hører en hel skokk ungdommer kommer løpende langs veien.

Og bare for å illustrere hvor nære jeg var....



I dag hadde jeg selvsagt vasket skoene mine slik at de lyste hvitt på milevis avstand og toppet det hele med en signal-oransje genser. Der sitter jeg liksom, tar en trall "Daaamn, that white girl got some ASS!"

Jeg må slutte å ha på høretelefoner med musikk på tur. Rett og slett.

Da jeg kom hjem igjen og fant det uhyre nødvendig med en dusj, kom jeg på at jeg har jo faktisk lest i et sånt...blad? eller noe, at det er in med matchende plagg på over og underdel denne høsten, helst da i mønster. Og ja, jeg vet det virker som jeg bare bryr meg om skog og joggesko, hardcore style, men sannheten er at jeg er over gjennomsnittet entusiastisk og lidenskapelig interessert i klær. Vil ikke nødvendigvis si mote, for det er slettest ikke alltid det jeg syns er superkult er verken in eller moderne. Men sans for snitt, fargekombinasjoner og fasonger, det vil jeg faktisk tørre å påstå at jeg har. Uansett, fant to matchende deler i skapet fra i fjor faktisk :O



Så kunne jeg våge meg på butikken. En av de lokale sjappene her har skiftet fra sånn Coop Mega til Coop Xtra, det er jo dritspennende! Hva slags eksotiske varer kommer de til å ta inn? Kulinariske opplevelser fra en annen planet venter oss sikkert! AHH! Jeg tar fart og småtripper ivrig inn. Og så bare....

Altså hva? Jeg tar ikke hint.

Går videre ass...



Der ja, that`s more like it. ANGRIP.

Så kommer det en sånn drittunge på handletur med mammaen sin. "Se mamma! Den dama kjøper godteri! Og det er ikke lørdag!" Og jeg bare "Se! Et stort skilt rett over deg! Håper det faller ned i hodet på deg selv om det ikke er julaften :D"

He he he.

 

Les mer i arkivet » Juni 2014 » September 2013 » August 2013
hits